Fraflytting – hvorfor flyttet folk ?

Avfolking av Nordøy, Sulo og Sanden mellom 1950 og litt utpå 1970 tallet.

Det fins en Mellomfagsoppgave i historie fra våren 1997 av Torhild Meyer Wald-Jacobsen.

Oppgaven gir en glimrende beskrivelse av forholdene her på 1900-tallet.

Dessverre har jeg ikke (uvisst av hvilken grunn) ikke fått tillatelse til å legge ut oppgaven her.

 

Like etter krigen bodde det 39 menneske i Sanden, 18 i Nordøy og 50 i Sulo.

  • Fra 1950- til litt uti 1970 tallet  hadde alle flyttet – hvorfor ?
  • Fra midten av 1980-tallet kom de tilbake som sommergjester og hyttebyggere.
  • Ilandføring av olje til Øygarden som gjorde at det kom bro over Rongesund var nok medvirkende årsak til at interessen for øyene tok seg opp igjen.
  • Å kunne kjøre ferjefritt fra Bergen til Hellesøy kai var avgjørende for at mange igjen kunne bruke Sulo og de andre øyene som ferie og rekreasjonssted.

Mot kveld i Gråsteinland. Dikt av Helga Kleiva Pedersen.

Så legg han årene inn, gamle Kolbein.

Dreg båten fram i naustet for siste gong.

Krøkte fingrar, stive av kvardagsslit og sut stryk varsamt over velbrukt tofte.

No er det gjort, gamle Kolbein. Ditt bord er rydda , du har gjort opp.

Du kan take avskild no med din beste ven:  —Færingen, som bar deg trygt gjennom så mangt eit uvær, eller vogga deg inn i solglimmerfest og duvande sunnavindsvake.

Som trufast fylgde deg på di ferd i Gråsteinslandet,  gjennom stille vikar, sund og fjordar,  mellom båar,  holmar og skjær- og berga deg vel i hamn til sist.

Du kjende sjøbotn som di eiga bukslomme og visste vel kvar både torsk og lyr heldt til.

Krabben lokka du med lys om hausten og nytta både garn og line,  åt lange, brosme , storsei og sild.

Vel hende det nok då som no, at palen stod tjukk som graut i fjorden og mest kunne ausast opp i båten og at nisa for som eit pæsande uvær og jaga makrellen vitskremd mot land.

Då var det lukkestunder på jord for deg, gamle Kolbein. Du takka Storemannen med audmjukt sinn for lagleg ver og mat til svoltne munnar.

Men tidt var sjøen svart, som sopa rein for alt.

Eller nordavinden stod som eit rok inn fjorden og terga fram kvitkjeften så fråden stod høgt over svaberga og vaska husa ved stranda.

Då var det svarte natta, med svolt og naud som skremde.

Duknakka smaug du stille kring novene,  glytte ut i veret og bad for born og viv.

Men no er det slutt med det. Aldri meir skal du heisa segl eller take årane fatt for å få nattfangsten vel inn til Bergen. Runde Hjelteskjæret, ta med ved Knappen og gå i land ved Kakehola til nistekveik og brokabyte.

Du kan kvile deg trygt no,  gamle Kolbein, med knortekjeppen, tobakkstugga og trygd.

I le av den solbreidde  nausteveggen, mot bitande nordavindssno.

Sjå småbylgja leike seg med tangvasen i fjøra og sola sende takkestrålar over Gråsteinslandet før ho sig i hav.