OSKAR SULEN SIN HISTORIE FRA OVERFARTEN TIL ENGLAND OG DELTAKELSE I DE ALLIERTE SINE STYRKER I DEN NORSKE HANDELSFLÅTEN.

Her er historien som pappa har fortalt om da han reiste over til England under andre verdenskrig i 1941. Første tur var med M/S Lilly, på denne turen kom de seg ikke over til England, og måtte returnere  tilbake til Norge etter en meget strabasiøs og tøff tur. Andre forsøk var med M/B Arnafjord, og på denne turen kom de frem til Lerwick på Shetland.

Brevet under her er et referat som Ragnar Ulstein hadde med pappa en tid etter krigen. Brevet gjelder en søknad til Nortraships fond om penger til et fryseri til minkefarmen som pappa hadde i Sulo. Det kom aldri noe svar fra Nortraship på denne søknaden.

Original av brevet er oppbevart på Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo.

Vi har fått tilsendt kopi av referatet derfra.

I boken «Englandsfarere» av Ragnar Ulstein er også innhold fra dette brevet tatt med.

Av kilder (Sigmund Sulen) har vi fått fortalt at under overfarten med M/S Lilly så hadde de et norsk flagg på dekk for å vise at det var en norsk båt.

En av de som var med på turen, fant en fyrstikk i en jakke som han tørket i håret. Når de mente den var tørr nok så gikk de i maskinrommet og hadde olje på en twistdott og fikk fyr på den.

Her er brevet som Ragnar Ulstein forfattet etter samtaler med pappa.

———

Takk for sist, og tusen takk for brevet.

Jeg vil her fortelle deg åpent og ærlig hva som gjorde at jeg var i handelsflåten under den andre verdenskrigen.

Jeg må da begynne med at jeg var ute en liten trip før krigen brøt ut.

Jeg mønstret av om bord i M/S Bremanger, Westfal Larsen,reiste over med Jupiter til Rotterdam, her lå båten. Med denne båten hadde jeg en tur til vestkysten av Amerika, herifra gikk vi tilbake til Europa med last.

Vi kom inn til Le Havre og her hadde vi losset en del av lasten da vi plutselig fikk høre at krigen var brutt ut. Vi kom oss ut herfra snarest mulig av frykt for flyangrep på havnen. Vel ute i kanalen ble vi praiet av en engelsk marinebåt og her viste det seg at vi hadde noe i lasten som skulle til Tyskland.

Det ble satt marinesoldater om bord, og vi ble ført inn til England.

Her lå vi i tre uker og ventet på å få losset dette.

Da vi slapp herifra gikk turen til Antwerpen og siden til Rotterdam.

Og her mønstret jeg av sammen med mange andre. Det var om å gjøre og komme seg hjem hurtigst mulig. Jeg kunne jo ikke seile til sjøs når det var krig, for det var farlig, ja sånn tenkte jeg den gangen, men det skulle gå annerledes.

Jeg reiste tilbake til Norge med en rutebåt som het M/S Paris. Visstnok en Fred Olsen båt.

Og jeg kom meg hjem, jeg fortsatte med mitt gamle yrke her hjemme som småfisker, men så kom Norge og også med i krigen. Vi vet alle hvordan dette gikk.  En stund etter at Norge kapitulerte begynte Englandsfarerne å reise over her ute ved kysten. Etter en tid begynte den ene motorskøyten å forsvinne etter den andre. De ble stjålet av folk som skulle til England. (Shetland). Og vi her ute ville ikke være dårligere, vi regnet det for en skam å gå her hjemme nå når alle reiste over for å gjøre et tak for Norge.

Men vi fikk aldri greie på når en båt reiste, det gikk alltid for seg om natten, og vi hørte det bare i rykter etterpå.  Vi var da to gutter fra Sulen og tre fra Hernar som fant på å gjøre et forsøk å komme oss til England og friheten. På noen timer hadde vi samlet sammen det som vi mente vi måtte ha med oss, og en lørdagskveld startet vi fra Hernar. Vi stjelte M/S Lilly av Hernar, og oljefat stjelte vi fra O.D. Mongstad på samme sted. «Hitler får betale», som det het den gangen, og vi satte kursen vestover med en robåt på slep, det var meningen å ta denne på dekket når det lysnet av dag, men det viste seg at når dagen kom hadde vi mistet robåten. Og vi kunne ikke snu etter denne nå av frykt for at vi skulle bli oppdaget.

Vi gikk på vest hele denne dagen og neste kveld, men om natten kom vi opp i strømsjø, og vi måtte slakke ned motoren for hver gang sjøen var for stor. Og under denne manøvreringen stoppet motoren, og her ble vi liggende et sted mellom Norge og England.

Fyrstikkene våre var ikke brukende, så vi fikk ikke fyre opp motoren igjen og vannet som vi hadde i en tønne på dekk var helt ødelagt. For å gjøre det kort, her ble vi liggende i seks dager.

Vi bare håpet på at en engelsk marinebåt ville ta oss opp, men her var også store sjanser for at en tysker ville finne oss, og vi visste hva dette ville bety. Vi hadde hørt nok om at folk som forsøkte seg på slikt, ble behandlet fælt av Gestapo.

Den sjette dagen fant en gutt en enkel fyrstikke i en vestelomme, og dette var vår redning. Vi fikk motoren i gang og etter en konferanse på dekket ble vi enige om å komme oss tilbake til Norge. Det var helst vann vi tenkte på, vi var forferdelig tørste, det var en forferdelig tid.

Vi satte kursen på øst, uten å vite hvor vi befant oss, og om kvelden så vi land. Vi gikk inn om natten, og her viste det seg at vi var kommet til et sted som heter Tønneviken utenfor Bergen. Her snakket vi med stedets handelsmann, vi fortalte det til ham, så han gav oss litt mat uten penger og rasjoneringskort.

Til andre folk sa vi at vi var på fiske. Vi gikk herfra til Telavågen, her kjente vi en handelsmann, og av ham prøvde vi å få mat og olje så vi kunne stikke på vest igjen. Men da han hørte hva slags eventyr vi hadde vært ute på, ville han ikke ha noe med oss å gjøre, og det var ikke noe annet å gjøre enn å reise tilbake til Hernar, vi fortsatte i skjul mellom holmer og skjær og da vi nærmet oss Hernar ble vi enige om å legge båten på en liten vik til det ble mørkt, og her sovnet vi alle mann.

Ut på morgensiden ble vi vekket av folk på dekket, det viste seg å være en av eieren av båten og hans sønn.  Han var helt rasende over tapet av båten, og han truet med at hadde han gjort riktig nå så hadde han gått til Marineholmen til tyskerne med oss.

Vi fikk ordre om å holde oss i lugaren, motoren ble startet, og vi kjente angsten stige. Etter en stund viste det seg at vi nå var på vei nordover til Hernar, og vi letnet en del.

Her ble det fortalt at tapet av båten var rapportert til Lensmann dagen etter vi forsvant. De ble øyeblikkelig kjørt til han, og han hadde ventet med å sende rapporten til Bergen i seks dager, men denne dagen var det for sent, den var kommet til postkontoret, men ikke til tyskerne. Den ble straks kalt tilbake.

Hva vi var tenkt å gjøre med disse to karene som overtok båten denne morgenen, hvis vi hadde hatt det nødvendige utstyr om bord til en ny tur, vil jeg helst ikke uttale meg om her.

Da jeg kom hjem viste det seg at mine foreldre var meget nedfor, de lå til sengs, og min mor sa til meg, det var bedre du ikke hadde kommet hjem igjen nå, hun var forferdelig nervøs, og nå gikk det skikkelig opp for meg hva vi hadde gjort.

Jeg var forferdelig nervøs i denne tiden, etter den mislykkede turen. Jeg bare håpet på at det ikke var så mange som hadde kjennskap til dette, men så hadde jeg meg en tur inn til Bergen med rutebåten en dag, og her viste det seg at alle kjente som jeg traff på, hadde fått greie på dette.  Og situasjonen ble ikke noe bedre, da en kjent av meg ropte tvers over gaten, «neimen Oskar, var ikke du en av de som var med M/S Lilly på vei til England».

Jeg ble så redd at jeg fikk ikke sagt et ord, her var ukjente folk rundt oss, og i gatene gikk det tyske soldater. Etter dette gikk jeg opp på mitt hotellværelse og jeg gikk ikke ut i byen mere denne dagen.

Jeg må tilstå at jeg svettet av nervøsitet, for jeg visste hvordan tyskerne behandlet Englandsfarerne når de fikk tak i dem. Dagen etter reiste jeg hjem på snareste måte og nå følte jeg meg ikke trygg hjemme lenger heller, og jeg så meg ut et skjulested her vest på øya hvis tyskerne skulle komme.

I denne tiden lå jeg for det meste med klærne på. Men tiden gikk og ingenting hendte og så en dag fikk jeg høre at samme båten som jeg hadde vært med å stjele tidligere nå var stjålet på nytt, båten var forsvunnet fra Hernar om natten og mange av ungdommene med den. Og her var også Ditlef Mongstad med på denne turen. Nå gjorde jeg alt hva jeg kunne for å komme i forbindelse med folk som skulle vestover som det het den gangen. Og så en dag fikk jeg høre at en båt skulle gå fra Hernar på lørdagsnatten. Det viste seg å være en liten agentbåt som var kjøpt av hjemmefronten, ble det fortalt. Jeg snakket med Ole Olsen på Hernar og han fikset plass til meg her om bord.  Det var han som hadde fått båten til Hernar med falske pass, vi var to gutter herfra som skulle være med og resten skulle komme med rutebåten om kvelden. Jeg tok farvel med mine nærmeste og i tolvtiden om kvelden startet vi fra Hernar.

Olsen fulgte oss et stykke vest for Hernar der han gikk i robåten og rodde tilbake til land.

Vi var tyve mennesker om bord her, fem damer og femten menn, og som redningsmateriell hadde vi en liten keksbåt som tok 5-6 stykker.

Utpå morgenen fikk vi styggevær, vinden økte og sjøene ble store, det ble slakket ned i motoren og skipperen kalte oss sammen. Hva skal vi gjøre nå sa han, det ble en hel diskusjon på dekket og etter en stund ble vi enige å fortsette på vest. Koste hva det koste ville, det var galskap å fortsette på vest i dette været, men det var enda større galskap å snu nå og komme inn til kysten midt på søndagen. Vi fortsatte på vest, og hva jeg følte på denne turen kan jeg ikke gi uttrykk for. Det var en forferdelig tur. Vi stampet oss vestover, helt til tirsdags morgen, men da var været så stygt at båten måtte legges under været, da det lysnet av dag ble det ropt land i sikte, og vi kunne se fjelltopper i horisonten og gleden ble stor, vi gikk inn til noen holmer og her ble vi var en liten vakthytte. Det var Engelske soldater og vi var rapportert til Lerwick av disse.

Etter en stund kom en båt og loste oss til Lerwick. Vi hadde greid det umulige, vi var kommet oss over til de norske styrker. Etter noen dager her ble vi ført sørover til England med engelske soldater som vakt på oss, her ble vi internert utenfor London i åtte dager mens vi ble forhørt av Norske og Engelske offiserer. Fra London reiste jeg sammen med hundre norske sjøfolk over til Canada på en engelsk båt, vi var passasjerer her om bord. Vi skulle om bord i norske båter som kom innom Halifax. Her meldte jeg meg på kanonærskolen i Lunenburg i Halifax, sammen med en del andre. Jeg mønstret om bord førstebåten som kanonær og matros, andre juledag 1941. Og siden reiste jeg på England-Amerika hele tiden, bortsett fra ca. fire-fem uker i land når jeg skiftet båt.

Jeg hadde tre båter, to stykkgods båter og en tankbåt – et hvalkokeri.

Tre måneder etter krigen var over, kom jeg hjem og ble dimittert på Garnes ved Bergen.

Jeg tok opp igjen mot gamle yrke som småfisker.

Men det viste seg at det var ikke som før. Jeg hadde fått en del problemer som jeg ikke hadde kjennskap til under fiske før krigen. Det kunne hende seg at jeg hoppet ut av køyen midt på natten uten noen som helst grunn for dette. Og da svettet jeg så mye etterpå, at det hendte jeg ble våt og måtte skifte undertøy.  Men jeg skal være ærlig, det er litt etter litt gått av meg.

Men det sitter noe igjen etter denne tiden som aldri vil gå vekk. Og dette merker jeg når vi er ute og drar garn og liner i rusket vær, da vil jeg helst foretrekke å gå til land, og det er ikke så bra når man får de største fangstene i sånt vær og man skal brødfø sin familie av sjøen.

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan jeg skulle komme meg fra dette, og for en tid siden fikk jeg overtalt mine brødre å gå i sammen med meg, og vi startet en pelsdyrfarm. (Mink) Og dette viste seg å gi godt resultat. Men da vi ikke kunne drive dette i noen stor grad uten fryseri ble farmen nedlagt.

Jeg har nå overtatt farmen alene og jeg har nå nær på 200 mink, noe mer kan jeg ikke sette på, da jeg ingen steder har å oppbevare fisken som dette dyret lever av.  Derimot hadde jeg hatt et lite fryseri, det ville koste en ca. 16000 kr. etter de opplysninger jeg har fått, da kunne jeg sette på så mye mink at jeg kunne livberge meg med det. Og da ville jeg si småfisket farvel og legge det på hyllen.

Som dere selv har sett når dere har vært her ute så driver jeg bare med fiske, dette er et fiskevær og jeg har ingen annen mulighet å tjene til livets opphold på. Om vinteren her meget værhardt, her er ingen land vestenfor Sulen.

Det er åpne Nordsjøen. Og her må jeg ut med garn og liner sent og tidlig, og resultatet blir mange ganger etter hvor langt ut man er.

Det var nettopp dette jeg ville forsøke å komme ifra og få noe å gjøre på land da jeg startet med pelsdyrfarm.  Jeg har hatt fire barn hvor av jeg mistet to. Ellers har jeg stor hjelp i pelsdyrgården av mine to sønner på åtte-ni år.

Som jeg tidligere har nevnt, så er her meget i meg etter krigen som ikke helt vil slippe taket. Dette gjør seg gjeldende spesielt under dårlig vær, etter passering av grunnebråt og lignende. Men man skal ikke miste motet av den grunn.

Jeg har klart meg til i dag. Men som sagt tidligere, nå vil jeg få noe å gjøre på land, og det har jeg halvveis greid.

Det står bare igjen å få meg opp et lite fryseri.

Ja nå har jeg fortalt deg åpent og ærlig hva som hendte meg under krigen og hva som trykker meg i dag. Så hvis de vil hjelpe meg så er jeg meget takknemlig om de vil avfatte et skriv til Nortraship fond for meg.

(Forfatterens merknad:

Oskar Sulen har aldri fått noe svar fra Nortraships fond)