Skråmetaking (Tare ). Skrevet av Anne-Grete Sulen, datter av Sigmund. Skråmebåten til Sigmund ble hentet av Kystmuseet 25.juni 2018. Bildene tatt av Nina Irene Molde.
LITT HISTORIE OM SKRÅMEBÅTEN OG SKRÅMETAKING.
Man kunne tjene opptil kr. 9000.
Og man kunne ta inntil 50000 kg skråme.
Betalingen kunne ligge på ca.9 øre pr kg.
Kr. 90.- pr tonn.
På slutten var det en pris på kr. 10 øre pr kg.
Sigmund sin båt ble kjøpt en gang mellom 1965-1968
Disse båtene ble bygd i Trøndelag, og de ble levert på Hernar.
Pris for en ny båt var kr. 600.-
Båten ble kjøpt gjennom Protan AS som hadde mottak for skråmetaking på Hernar, i bingen på Kyrkjøy.
Det var 3 skråmebåter i Sulo. Sigmund, Oskar og Malvin hadde hver sin. Dette er en flatbunnet båt, og den kom godt til på grunt farvann for å ta skråme. (Fingertare) Otto og Magnar deltok aktivt i arbeidet med skråmeskjæring.
Skråmen ble skåret med en ljå eller sigd. Sesongen var våren, hovedsakelig mai og juni. Skråmen ble tatt to ganger i døgnet på fjæresjø. Båten kunne ta ca. 2 tonn våt fingertare.
Her i Sulo ble skråmen levert til Ole Johan Sanden sitt mottak på Hernar.
Der var det en stor binge på Kyrkjøy.
På slutten av 60 tallet og begynnelsen av 70 tallet var skråmeskjæring en god ekstrainntekt, og mange folk fra Sulo og fra Hernar deltok i dette sesongarbeidet. Det ble skåret fingertare alle steder rundt øyene.
På 50 og 60 tallet tørket man også taren .
Da var det premiering av et visst antall tonn skråme.
Av tørket tare lagde man f.eks bordduker og regnklær. Skråmen ble også brukt til å lage jod.
Skråmen ble tørket på steder der det var mulig å legge den utover, f.eks, på Sandberget, Perhølo, og på skjæret. Den ble båret på plass eller dradd opp på bergene.
Det var også mottak på Bakken da, Hos Eiliert Monsen.
Etter at mottaket på Hernar åpnet ble det slutt på å tørke fingertaren.
Sigmund, Mons. Martinus og Reidar Nordøy slepte skråmebåten til mottaket på Hernar, de fylte først skråmen om bord i motorbåten (M/B Leif) deretter fylte man opp skråmebåten.
Det ble også levert skråme til Forstrønen på Nautnes, når det var fullt i anlegget på Hernar.
Etter at skråmen hadde blitt levert i bingen på mottaket, ble det brukt et konserveringsmiddel på den for at den ikke skulle råtne.
Også robåter ble brukt til å levere skråme, gjerne færinger og seksringer.
Det hendte at båtene ble lastet så mye at de sank. Men en trebåt kommer opp til overflaten igjen, båten kunne bli snudd under vann og tygden av lasten forsvant.
Sigmund tjente så godt på tørket tare at han hadde til konfirmasjonsdress og sko.
Her litt om fingertare : https://no.wikipedia.org/wiki/Fingertare
Det skal finnes en avisartikkel om skråmetakingen på Hernar.
https://www.nordhordland.no/…/skrame-nos…/s/1-219232-6142370