Liv kommer fra Hytte nr.13
Mine barnesko i Sulo
På 50 tallet var vi de første hyttefolka i Sulo, det var i 2 . etg i det gamle nothuset. Der innredet min far et lite rom med 4 køyer et klesskap og bord med 4 stoler. Det var kummerlig… men vi hadde det største kjøkkenet på hele øyen. Det var ute på notgulvet , en lang kjøkkenbenk og en kokeplate. I dag kaller man dette lav standard men jeg har mine beste barndomsminner derfra. Sovnet som en stein hver kveld og når solen begynte å brenne på blikktaket var du våken. Ut av køyen , på med shorts og t-skjorte. Ut i solen for å starte på dagens eventyr! Skyvedørene mot Korneliusbryggen stod alltid åpne, der hadde min far festet netting på utsiden så vi ikke skulle gå hodestups i steinene. Der stod det også et bord hvor vi spiste de fleste måltider. Mens vi ventet på at mamma skulle bli ferdig med frokosten , brukte vi dissene i taket flittig, hoppet i nøterne og hadde det sorgløst.
Det var jo ingen komfort slik som standarden er i dag. Vi gikk på Wc i gamle ‘skjykko’ til onkel Andreas. Dusj visste vi ikke om, når mamma synes det var på tide med en overhaling varmet hun vann og opp i sinkstampen med oss. Rene , pene unger til sengs etter dagens opplevelser. De var det mange av, enten var vi i Myre og lekte tikken og annet skøy, eller vi for vestom med slittetrover , lå på mage i fjæren og samlet spretterter og annet som vi kunne få tak i. Bading i Tjødne var alltid like kjekt. Ikke en redningsvest å se! Det gikk bra, heldigvis. Så kom kaninene, å springe etter dem var et yndet lekeobjekt , de kaninene som var der må ha vært i kjempeform!
Min far fisket og fisket, og mamma steikte fiskekaker og prikiverte all annen fisk så godt hun kunne. Det var min jobb å snu på den der helsikkens tørrfisken flere ganger for dagen. Kjøleskap var et fremmedord, vi brukte potetkjelleren til onkel Oluf ( der hvor hytten min står i dag) Det var som regel meg som måtte springe i ‘kjøleskapet ‘ å hente det nødvendige. Vi overtok tomten på slutten av 50 tallet . Etter det ble det jo litt bedre standard, men fikk vi det bedre? Det var ikke det at vi ikke visste hva komfort var, det tok over 6 timer med båt fra Arnavågen til Sulo. Hva gjorde vel det hvis værgudene var med oss? Det var ikke alltid så pappa kom på ideen om en hytte halvveis, så vi slapp den siste kneiken.
Vi bygget stor fin hytte på Landsvik, den lå idyllisk til inni en rolig vik og helt ned ved sjøen.
Men det manglet noe! Lukt, lyder og sulinger! Så vi satt alle i vinduet og kikket på fjorden om det var klart til å gå til paradiset. Så vi valgte å tilbringe mesteparten av tiden der og hytten på Landsvik stod tom.Dagene i nothuset er minner som vil sitte i meg for resten av livet. Hver gang vi satt ved spisebordet ( alltid konkurranse om hvilken båt vi hørte. Det der er Suløy, Egil eller Sulholm osv., vi lærte fort) En dag vi satt ved bordet hørte vi en ny lyd. Pappa reiste seg og tittet ut, og sa bare , oi! Mamma hadde klesvask hengende på en snor nede i nothuset og dette var første tegn på at det var folk der. Det lå til noen robåter ytterst på piren til Kornelius og det var det vi kalte splinten. De pleide å overnatte i nothuset og ble ikke så blide når de skjønte at husværet deres var opptatt. Det ble litt munnhuggeri, men løste seg til slutt. De rodde videre og la til i moloen. Det var dagens «krimepisode» vi behøvde ikke mere.
En natt i nothuset hadde pappa fått nok av måsen som klorte på bølgeblikkstaket. Han snakket i store ( mindre pene) ord. Jeg fikk beskjed om å få på meg fillene og bli med. Han hentet gøtt, hammer og spiker og en lang stige. Klatret opp og akte seg på skrevs over nothustaket og spikret opp en fjøl i hver ende og trakk gøtt i to strimler over. Da vi kom i køyene igjen hørte vi boiong og så en rutsjelyd, når måsen skled ned fra taket. Dette skjedde 3-4 ganger og siden var det stille.
Denne historien har jeg fortalt til mange, det gjelder helten over alle helter, Kornelius. Når han satt på bryggen og sløyfet fisk var han som en magnet på oss. Vi tøt sikkert hull i hodet på han men han smilte og var like rolig. Inntil en dag han trolig hadde fått nok og sa: unga, visst de no går bort på hjørna og høyre ette, men de må vera heilt stille så kan de høyra bikkjene på kaien i London kor dei bjeffa. Gjett om vi var stille, vi hørte de jo! Så kom hytten opp med dusj, kjøleskap og fryseboks. Resten er jo historie…. men min tid i nothuset er den beste tiden i mitt liv og jeg vil for alltid bære de minnene med meg!