Jeg har ofte fått spørsmålet om hvordan det var å være ombord på en ubåt. —-Jeg var i Sjøforsvaret fra 1960-66, utdannet på skipselektro.—– Siste året var jeg i Vest-tyskland og var med å ta ut og teste 2 av de 15 ubåter av «Kobben-klassen» som Norge hadde bestilt. ……Den første nr. 6 KNM «Ula» og den siste nr. 9 KNM «Utvær».—- KNM «Utvær» tok vi hjem rett før jul 1965.—– Vi hadde med journalist og fotograf fra Aftenposten på turen.——- Deres artikkel gir en glimrende beskrivelse av ubåtlivet slik det kunne arte seg.—– Men selvfølgelig var det noe annet på 3 ukers patrulje i Barentshavet med minimal tilgang på vann.—–Ingen dusj ombord, men alle lukter likt etter 2-3 uker.——-. En saltvannskran på toalettet var den mest tilgjengelige! —–Nå (2026) har jeg vært med de siste 2 år og laget ny webside til ubåtvåpenet, https://norskubaatforening.org/ og artikkelen ble hentet frem fra Aftenpostens arkiv i den anledning etter 59 år. —Du kan også lese mer om ubåt i Store Norske Leksikon, https://snl.no/ubåt hvor jeg har vært fagansvarlig de siste 2 år (2026).
Hentet frem fra Aftenpostens arkiv og redigert av Egil Norvald Sulen etter 59 år.
Dette er en liten historie om da KNM «UTVÆR», nr.9 i rekken av 15 stk, ble ført hjem rett før jul i 1965. Vi hadde journalist og fotograf fra Aftenposten med på turen.
Aftenposten hadde hovedoppslag om turen 24.desember 1965, altså julaften. Inni hadde de 2 siders reportasje som vist ovenfor.
Dessverre er kvaliteten på skriften i artikkelen for dårlig selv om vi har prøvet forbedringer. Det er når dette skrives tross alt 59 år siden dette ble lagret i arkivet til Aftenposten.
Jeg har derfor valgt å skrive det hele på nytt så det blir leselig til bruk på vår ubåt webside:
https://norskubaatforening.org
Kos deg og bli med på »Tre døgns juleseilas under havflaten»
Helt nederst finner du:
· Bilde fra overtakelse av «Utvær» på kaien i Emden.
· Bilde fra samling for dette første mannskapet på HOS etter 25 år.
·####################################
Fra Aftenpostens utsendte medarbeidere HARALD STENE DEHLIN og BJØRN FJØRTOFT
Ubåten «Utvær» i desember 1965.
Hvem skulle trodd at det var så behagelig å reise hjem til jul tredve meter under havflaten! Vi befinner oss i Norges nyeste ubåt «Utvær» på dens jomfrutur og juleferd fra Reinstahl-Nordseewerke i Emden til Håkonsvern i Bergen. Over tre døgn varer seilasen i Nordsjødypet, innelukket i et trangt, teknisk vidunder, der atten mann snor seg mellom hundrer av apparater og instrumenter, kraner, ventiler og brytere.—-
«Det er alle norske gutters ønskedrøm å leve slik, sier nestkommanderende, løytnant Jan Schulze fra Kragerø: -ikke vaske seg, ikke pusse tenner, ikke barbere seg, ikke skifte undertøy, mens man tumler med elektroner og periskop, dieselmotorer og elektromotorer, vertikal- og horisontalror, snorkel og hydrofon. Og så hele tiden glede seg stadig sterkere til å komme hjem til julerengjøringen! «
25 millioner kroner koster den julegaven vi kommer med til Norge, –den niende i rekken av de 15 ubåter som bygges i Vest-Tyskland.
Samtlige offiserer og de aller fleste av mannskapet er gifte menn, og at de har en hel flokk små arvinger som venter på dem hjemme, er lett å skjønne. De entrer ubåten belesset med elektriske tog og biler, samt bluser og andre lekre saker til konene. Vi har fått beskjed om at visse ting er forbudt om bord: knickers, paraply og kalosjer, ryggsekk og blomster. Slikt må ikke forekomme på en undervannsbåt. Plystre får man heller ikke lov til.
Det ligger fem norske ubåter ved verftets kai, man skulle tro at Norges viktigste ubåtbase er tysk. Men tre av dem går hjem til jul, og «Utvær» er den første som kaster loss. Lenge ligger vi side om side med eskortefartøyet «Ogna» og venter på slusesignal. Tor Magnussen fra Moss står i kommandotårnet der vi også presser oss inn. Her er sannelig ikke mye gulvplass! Vi står på stålkanten rund «tunnelåpningen» og stirrer rett ned i bunnen av ubåten. Synet er lite hyggelig. Her gjelder det å ikke trå feil, her gjelder det å huske på at man ikke er hjemme på sitt eget kjøkkengulv!
Nå, det er liten chanse for å glemme at vi befinner oss i kommandotårnet til en undervannsbåt. Her er surt og kaldt, og sjefen holder oss våkne med en enetale om Emden-losene som nekter å gå ut på grunn av tåken. Er det ikke i tåke og styggevær man trenger los? «Solskinnslosene» kan kose seg videre for hans del. Magnussen og hans karer vil hjem til jul —! Han var nestkommanderende på «Kinn», som i november 1963 satte kursen mot Norge som den første i rekken. Nu er han enehersker på nr. 9.
«Nå går vi under så det koster!»
Det er åpenbart ikke noen stas i å være om bord på en ubåt når den seiler i overvannsstilling. Offiseren og matrosen i tårnet har det kaldt og surt,—- her finnes så visst ingen oppvarmet kommandobro. På siste prøvetur stod sjefen gjennomvåt i flere timer, været var overhendig. Nu står han også på vakt det meste av kvelden og natten, tåken er tett og det er for grunt til å dykke. Men neste morgen klokken 8 har man nådd ut i Nordsjøen til P .8, og da vinker det store dyp på alle med uimotståelig makt! — Nå går vi under så det koster! roper nestkommanderende opprømt.—
Bildetekst: Innta dykkerposter! Alle om bord konsentrerer seg om hver sin oppgave. Bildet viser et utsnitt av «sentralen», ubåtens hjerte og hjerne.
Fra venstre Hans Petter Arnesen, Asbjørn Stensen og Torolf Pettersen. Bak dem står nestkommanderende Jan Schulze.
Løytnant Schulze har virkelig en hel del å passe på før man kommer så langt! Så snart han får beskjed fra sjefen om å «Åpne for dykking» må han sørge for å trimme båten, fylle tankene med vann til nødvendig vekt, og sjekke noen hundre ventiler. Ingen må glemmes eller oversees, intet overlates til tilfeldigheter! PÅ ordren: «Innta dykkerpostene»! finner hver eneste mann sin bestemte plass. Selv kokken må slippe det han har i hendene og haste til «sin» ventil. Kommandoen utløser ett yrende liv i sentralen, ubåtens hjerte og hode. Dieselmotorene stanser, og ubåten går over til batteridrift. Tause, nye krefter tar fatt—-.
Ordrene er det eneste som høres, alle arbeider taust og fort, besetningen utgjør et tett sammensveiset team. Sakte stikker vi ned mot dypet. Vi kjenner en dragning fremover, og dybderormennene avleser med monoton stemme: 20 meter—25 meter—30 meter! Luften strømmer ut av ballasttankene og fylles med vann. Sjefen har periskopet oppe, men snart er også det under vann, og han snur seg smilende og roper:—En røyk på mann!
«To rom og kjøkken»
Det er helt stille nede i dypet, det føles som å oppholde seg i en god og varm kjeller uten vinduer. Og er man fri for anlegg i retning av klaustrofobi, kan man ikke ha det bedre. Bare en sjelden gang merkes en liten helling. Det skyldes kanskje et ekstratrykk på sideroret eller at man ikke straks finner balansen når en mann går forover eller akterover. Mere skal det ikke til. Derfor roper alle opp hver gang de skifter oppholdssted.
Rormennene kan holde båten helt stødig på en bestemt dybde med nøyaktighet på 10 cm hvis de ikke forstyrres. Og forstyrrelser skal helst ikke forekomme i en ubåt., ingen musikk, ingen høyrøstet tale. Selv kjøleskapet skal gå for halv motor. «Utvær» med sine 400 tonn og 8 torpedorør er en trang bo – og arbeidsplass.— Det er omtrent som en leilighet med to rom og kjøkken med en masse innviklede forhindringer på kryss og tvers., sier kvartermester Ole Christian Halse fra Asker. Det er en røslig kar med et kronisk humoristisk glimt i øyet, og en sterk og velklingende stemme som koser seg med kommandoordene som de skulle være drops. Han gleder seg til å opptre som julenisse, det legger han absolutt ikke skjul på. Kvartermesterne er noen riktige praktkarer med mange års erfaring i marinen. Nestor er Halses overmann både i størrelse, vekt og tjenestetid.—- den har nemlig vart i 11 år!
Gunnar Marthinussen er kvartermester av 1. klasse og har rett til å belegge en hel sofabenk for seg selv i frivakten. De andre fire får greie seg med den andre, som gjøres om til to køyer ved å slå opp sofaryggen. Marthinussen er ikke så lite av et teknisk geni, derfor tilbringer han det meste av sin tid i maskinsjefen, løytnant Gunnar Jensens domene. Selv der er den veldige kjempen vanskelig å få øye på, han befinner seg som regel dypt inne i virvaret av maskindeler, ventiler, rør og ledninger. Og av og til dukker hans svettdryppende ansikt frem fra et lite hull som man skulle tro ikke var laget for menneskelige vesener. —Bevares, hvor netthendt den karen er, sier sjefen. Både Halse og Marthinussen, Steinar Garnes fra Mathopen ved Bergen, Steinar Storås fra Ålesund og Torolf Pettersen fra Halden foretrekker marinen fremfor handelsflåten.— Her får man da i hvert fall anledning til å komme hjem av og til. Jeg for min del har vært hjemme fire julaftener på rad, så jeg kan ikke klage, sier haldenseren, den eneste ungkaren blant kvartermestrene.
Sjefen og kokken.
Kapteinløytnant Magnussen er lerkeblid den andre dagen på Nordsjø-dypet, både fordi alt går knirkefritt og fordi han feirer sin 30 års fødselsdag. Ikke før har han gaflet i seg speileggene til frokost før han roper: Hva skal vi ha til middag i dag, kokken? I marinen tiltaler man visse viktige herrer i tredje person. Det heter ikke sjef, men sjefen, ikke kokk, men kokken. Og kokken svarer: Svinestek med surkål!
Gunnar Lund fra Rjukan er i likhet med kvartermester Marthinussen en trollmann på sitt felt. Selv om han er eneste blåkrave og utskrevne om bord, kan han sitt fag. Og ekstra trening fikk han som kokk for de amerikanske filmfolkene som holdt til i Rjukan mens de laget sin story om tungtvanns-aksjonen.
Hans «kjøkken» er en liten, men uhyre sinnrik innretning, der så å si alt forgår i skuffer. Enda trangere har han det om natten, hen er nemlig plassert tett oppunder taket i den trange gangen mellom matroskøyene og kvartermestermessen.
Bildetekst: Det er trangt om bord. Matros Arnesen har reddet seg opp i kokkens køye under taket, Einar Hognerud ligger i underkøyen, mens Norstad prøver å komme seg forbi.
Der ligger han ved siden av «Utvær»s samlede brød-beholdning, med nesen like oppi et rørvirvar. Når han kryper opp i eller ut av køyen må han bortom et bord eller to matroskøyer. —Og nå skal du hjem til Rjukan og lage julemat for familien? —Nei, jeg slipper nok det i julen, bortsett fra 1.juledag-middagen. Da vil jeg ha min yndlingsrett baccalao, og den må jeg nok lage selv.
Kokken er riktig en kvikk arbeidsmaur, som tryller frem den ene velsmakende rett etter den andre uten det aller minste rabalder. Selv om han ikke hadde noen plikt på seg, laget han 6 kilo persesylte for mannskapet som må tilbringe julen i kasernen i Emden i julen. Han ble så vidt ferdig med den før han dro.
Men sjefen får lide for at han går opp under havflaten for å snorkle. For her oppe blåser det storm, og «Utvær» oppfører seg som en flaske i bølgene, men den trekker inn luft, søppelbøttene i byssen velter, sausen hopper ut av sausenebbet, potetene triller bortefter dørken, og stekepannen vil ikke holde seg på plass. Under slike forhold må selv en mesterkokk melde pass. Og sjefen avslutter sin fødselsdag med hardkokte egge. Det kan han ikke fordra.—Men jeg skal la det gå for denne ene gangen, mumler han. Han burde ha servert vannbøffel eller brodert havhest! Men så viser det seg at kokken har fersk brød på lager, selvlaget efter norsk oppskrift,—og det virker sterkt forsonende. Sjefen lysner i ansiktet.—
Propper i ørene.
Det var et stort teknisk fremskritt da nederlandske ingeniører oppfant s c h n o r k e l e n under den annen verdenskrig. Tyskerne tok den først i bruk, men nu er den alminnelig i alle lands ubåter. To-tre ganger i døgnet lyder sjefens ordre: Innta snorkelposter! Men han passer på å varsle kokken et par timer i forveien,—- Nu kan du steke og brase, for vi skal ikke snorkle før klokken 21! Han vil ikke ha flere hardkokte egge, det er tydelig.—-
Opp til 10 meter! Båten heller såpass at det lønner seg å stemme ryggen mot et «ledig» sted elelr en fastskrudd kran. Det er fremdeles storm med tung sjø, det merkes så godt at landkrabber gjør best i å finne et sted å «ankre». Og det til tross for at vi fremdeles befinner oss såpass langt nede at ikke engang kommandotårnet rager oppe i fri luft, unntatt hver gang toppen blir avslørt nede i en bølgedal. Bare snorkelmasten og periskopet rager opp, og vi kjenner et kjølig luftdrag med en aning av sjøluft. Kursendringer blir gitt og dieselene startes opp. Lyden fra motoren når inn i sentralen. Plutselig minker lufttrykket, og vi får harde «propper» i ørene. Vi gaper som en fisk på land efter luft. Det er snorkelventilen som har lukket seg for at det ikke skal komme vann i båten I en viss tid tar dieselene luften fra ubåtens indre når ventilen blir stengt. Men snart åpnes ventilen automatisk eller med håndkraft. I periskopet kan vi se at snorkelen efterlater seg en kraftig skumstripe, et godt spor for fly. Andre får også øye på oss, et norsk fiskefartøy og senere en stor lastebåt. Sjefen prøver å late som ingenting, siden forsøker han å «ryste» dem av seg, men nysgjerrigheten er åpenbartstor. Selv lastebåten legger om kursen for å kikke på denne mystiske «russiske» ubåten. Så går vi ned for å skjule vår spor og for å overlate tilskuerne til spekulasjonene. Besetningen har røkt far seg på en stund, kokken har stekt og braset på det voldsomste, batteriene har ladet seg opp, og luften er fornyet. Kokken og landkrabbene sukker lettet fordi «Utvær» på nytt er kommet i sitt rette element. Sjefen trekker seg tilbake til sitt «kott» og sin «liggeskuff» med en bok. Vi synker sammen og nyter stillheten.
Bildetekst: Offiserene skriver julekort i den trange messen. Fra venstre fenrik Aksnes, løytnant Jan Schulze, skibssjefen, kapteinløytnant Tor Magnussen, maskinsjefen Gunnar Jensen og fenrik Egil Ravndal. Den sjette, Ole Johnsen hadde vakt.
Ned til 100 meter
Her er to sofaer som kan gjøres om til fire køyer. To av dem beslaglegger Aftenposten, de to andre går på omgang mellom nestkommanderende Schulze, navigasjonsoffiser Ole Johnsen og chiefen løytnant Gunnar Jensen, mens fenrikene Egil Ravndal og Per Aksnes må prøve å få seg en blund i sovepose på dørken forut eller akter i maskinrummet. Vi fortsetter på 30 meters dyp uten hjelp av periskopet. Man lytter seg frem gjennom havmassene, og sonarsystemet sikrer oss mot kollisjon med andre ubåter. Det er faktisk et horisontalvirkende ekkolodd som avslører propellstøy på god avstand. Den 480 mil lange turen fra Emden til Bergen nærmer seg sin avslutning., og dypdykkingen står igjen. Kapteinløytnant Magnussen og sjefen på eskorteskibet «Ogna», løytnant von Straten skriker til hverandre over radiotelefonen. Vi hører temmelig bra von Straten, men han kan ikke oppfatte hva ubåtsjefen sier. Selv ikke kvartermester Halse med sin mektige røst når opp fra dypet. Straten fraråder dypdykking under slike forhold, det er ikke forsvarlig, sier han. Og Magnussen knurrer misfornøyd. Men sikkerhetsreglene må følges, og omsider får han skreket opp en beskjed om å møtes ved Marstein fyr så høyt at «Ogna» oppfatter det. Vi kjører med stor fart. H v o r stor farten er, har vi ikke lov å røbe, men det er i alle fall ganske andre «greier» enn de gamle ubåtene kunne varte opp med.
Endelig ser vi både Marsteinen og «Ogna» i periskopet, og forbindelsen er i orden. Dypdykkingen tar til. Det råder en intens spenning i ubåtens indre. Mannskapet stirrer stivt på sine visere og brytere, skipssjefen kommanderer: 40 meter! 60 meter! 70 meter Det tar litt tid,—-såpass tid at vi dupper av i messen med hodet mot en haug med soveposer. Det er skammelig, men vi våkner ikke opp før vi hører sjefen brøle i begeistring: «B r a v o s u l u!» Det skal være sjøforsvarets kraftigste uttrykk for en god prestasjon. Selv ikke da spretter vi opp og later som vi har fulgt med på alt med alle sanser våkne. Fotografen røper vår svakhet og kokken kommer ilende med en stor kopp kaffe. Tenk, sove i en sådan stund.! Men vi hørte altså «Bravo sulu!», og var helt våken på tilbaketuren fra 90 meter, stammer vi og prøver å rette opp vårt renomme` efter fattig evne.
Juletre i kommandotårnet
Førsteelektriker Sulen monterer juletreet, og entrer opp i kommandotårnet med det. Fotografen får skoene fylt av sjøvann da han border «Ogna» med hele sitt utstyr. Det er langt fra havblikk. Men nu gjenstår det bare et par timers seilas inn til Bergen og Haakonsvern, og rengjøringen tar til. Det er ikke værenes noe sted. To gjenger starter i hver sin ende og skurer og pusser seg frem mot sentralen i midten. En stakket stund finner vi ly på det knøttlille wc akterut, der vi hver gang slår hodet i dørkarmen og ansiktet i en sterkt fremspringende kran. Og da køen utenfor blir for påtrengende, redder vi oss inn til telegrafisten, der vi rekker å lese et kapittel av Hamsuns August som ligger oppslått på bordet! Så presses vi også ut derfra. Men opp på kommandobroen skal ingen makt i verden få oss, så tander og ømskinnet som vi er efter tre døgn i skjermede omgivelser. Vi trykker oss inn i løytnant Jensens og kvartermester Marthinussens labyrinter og sikringsbokser og ventilasjonskanaler, — og håper det beste.
Men omsider er vi fremme og lytter forgjeves efter det musikkorpset som vi var sikre på ville ta imot oss. Men det viser seg at det «bare» er ubåtinspektøren, kommandørkaptein N.A.Tiltnes, kaptein Sten som utgjør velkomstkomiteen. De er de eneste som har møtt frem for å ønske julebåten og dens mannskap velkomment hjem. Bergen er vel vant til å ta imot 25 millioners ubåter, bergenserne må være blitt blaserte. Men vi synes fremdeles de burde ha møtt frem og laget litt julestemning til ære for de prektige ungguttene som med så stor ansvarsfølelse og dyktighet forvalter enorme verdier til beste for vårt land.
Aftenposten avsluttet sin fortelling her.
######################################################################
Bilde fra overtakelse av KNM «UTVÆR» desember 1965 på kaien i Emden. Regnfull dag. Sjefen Magnussen foran sitt mannskap.
I bakgrunnen ser vi verkstedsfolk. Ikke noe musikkorps her heller! Og ingen fra verftet var med på første prøvetur tidligere på høsten!
Click here to add your own text
1.ste elektriker Sulen på vei ned luken etter overtakelse. Bak radiobestyrer Norstad. Bak han matros (husker ikke navnet), så 2.el. Hognestad og kokken Lund til slutt.
25 år etter hadde vi samling/ feiring på Haakonsvern for dette første mannskap. Noen har slanket seg betraktelig.
Da vi ankom HOS som julebåt i 1965 hadde sjefen bestemt at alle skulle ha røde nisseluer på.
Det gjentok vi på vår samling 25 år etterpå. Med festlighet på hytten Periskopet. (Hytten har sin egen ubåthistorie og ligger midt inne i havnen Haakonsvern).
Jeg forbigår i stillhet hvorfor 2 stk ikke hadde toppluer på dagen etter da bildet ble tatt. Men kan si så mye at det var desember og glatt da vi skulle om bord og bli fraktet tilbake fra hytten.
Sjefen von Straten på «Ogna» var med på feiringen. Første rekke til venstre i hvit drakt. Sjefen Magnussen nr.4 fra venstre i første rekke.
Og unge Egil helt til venstre knelende i første rekke 😊
Click here to add your own text
